Snufs

På morgensamlingen i dag ble det vist denne filmen. Utrolig rørende film! Vi var ikke få som satt med våte øyne og snørra nese da den var ferdig, for å si det sånn.

Se, og la tårene trille <3

“De andre” “dem” “de der” “Meg”

Apropos forige innlegg..

Jeg har lenge tenkt på å skrive et litt mer innholdsrikt innlegg om temaet, men det er vanskelig å få noe ned uten at det blir for personlig.

Men;… det er mulig å gjøre et nytt forsøk.

Jeg gikk vgs på en kristen internatskole langt inni Hardanger et sted. Ikke akkurat det enkleste stedet å være skeiv på. Riktig nok var jeg ikke åpen for andre enn de nærmeste, but still. Man går rundt og er noe som flesteparten har et ytterst lite forhold til, og hvor de fleste en gang har lært at sånne som meg er styggedom.

Man snakker ikke høyt om det, og når det blir nevnt, blir det nevnt som “de der”. For “de” finnes jo ikke der. Man går rundt og er “noe” og det “noe” skal helst være usagt, og man skal egentlig bare holde kjeft om hele temaet. Mest fordi mange egentlig ikke forstår hvorfor de er i mot “dem”, men man har lært det, og man har fått med seg at det står i Bibelen. Men rent etisk så skjønner man ikke hvorfor “de” ikke får elske hverandre. Fordi kjærelighet er jo det største i kristendommen.

Ja, så man holdt kjeft, da. Jeg diskuterte med de som var enige med meg. I andre forsamlinger holdt jeg stort sett kjeft. (men kom temaet opp, klarte jeg aldri å tie helt. Folk vet ikke hvordan det er, derfor kan jeg ikke la være å si noe)  Det er nesten verre å holde kjeft om det, enn å diskutere det med noen. Å ikke vite hva enkelte mener om saken, er tøffere enn å vite at de misliker det(deg?) sterkt. Da kan man i det minste unngå dem. Det er alltid en liten tanke borti bakhodet der et sted som lurer på om disse folkene hadde snakket til deg dersom de visste.

Det er rart å tenke tilbake på. Hvordan miljøet der borte var så fredlig og godt. Folk var så snille med hverandre, og alle snakket fint om og til hverandre. Kjærlighet ble sett på som det største, og man handlet på god vei der etter også. Men så kom homofilidebatten, og kjærligheten var plutselig ikke så viktig lenger. Det ble en debatt om “de”, som om de ikke en gang var menneskelige vesener med tanker og føleøser. Heller sexgale vesener som ikke kan forelske seg. Nåja, dette gjaldt ikke alles meninger. Det var en god gjeng av de som såg mennesket i homoene også, heldigvis.

Men ja, det er rart. Jeg skjønner det ikke. Jo, jeg skjønner det. Men jeg godtar det ikke. Det skal ikke være sånn. Enkelt og greit.

Jeg tror ikke jeg har tatt så mye skade av forholdene der da, bare for å ha nevnt det. Helt ærlig kan det heller ha virket styrkende. På en måte er man forberedt på å møte motstand. Samtidig skal det ikke være nødvendig å forsvare seg selv slik, eller å gå rundt i redsel for å måtte forsvare seg selv.

Men holdningene må endre seg. Man skal ikke måtte skjule seg eller leve i konstant frykt for at noen finner ut hvem man er. Ikke i Norge, et av verdens beste land å bo i. Ikke på et sted der kjærlighet står i sentrum. Ikke noe sted.

Missforstå meg rett. Folkene på skolen er verdens herligste folk, og jeg savner dem veldig mye. Men noen ting kan man bare ikke se bort i fra, og det irriterer meg. Dette gjelder ikke bare meg, men også alle de som har gått eller går der som har en annen legning enn heterofil. Man skal kunne føle seg velkommen, selv om man forelsker seg i samme kjønn. Jeees. *oppgitt*

Så…

Let’s open our eyes a little, shall we?

Bare sånn fordi jeg følte fordi:

 ”Who would give a law to lovers?  Love is unto itself a higher law”  ~Boethius,The Consolation of Philosophy

“War.  Rape.  Murder.  Poverty.  Equal rights for gays.  Guess which one the Southern Baptist Convention is protesting?”       ~The Value of Families

“There is nothing wrong with going to bed with someone of your own sex.  People should be very free with sex, they should draw the line at goats”  ~Elton John

“If male homosexuals are called “gay,” then female homosexuals should be called “ecstatic.”  ~Shelly Roberts

“There’s this illusion that homosexuals have sex and heterosexuals fall in love.  That’s completely untrue.  Everybody wants to be loved.”  ~Boy George

im changing the power in me, im setting me free

LALALLAAAAAA

we’re never getting older, we’re never gonna be that way

“Sooner or later-time gets the best of you
I should’ve known better- you gotta do what you gotta do
If I had me a river
I’d sit and watch it run by
I’d never let it run dry
I’m never gonna say goodbye”

- Forever young, Beth Hart

EeKkKkKkkkoO

Nrk 2 sin podcast- Ekko: Love it. Jeg kan høre på det dag inn og dag ut. Her på fhs er det ikke det en gjør mest akkurat, men jeg tok nettopp øreproppene fatt og gikk meg en tur, altså med ekko på ørene. Herlig. Lærerikt, tankevekkende, enkelt å høre på, lettforståelig og spennende.

Absolutt verdt å høre på!

Noen tema som er tatt opp:

ADHD, overgrep mot gutter, av kvinner, mat (supermat er tatt opp, Sigrid!), homosaker, HIV-saker, om barn og barnevernet, masse psykologi og sosialantropologi.

Hør, hør, hør!! 

Plumbobråket

Jeg vet ikke hva jeg skal synes egentlig. Kommentaren fra Plumbomannen kom i helt feil setting. Det var en stygg uttalelse, og han burde holdt kjeft. Men unnskyld, hvor hårsåre skal vi være? Jeg skjønner at man ikke skal kalle hverandre unødige ting og man skal respektere hverandre på et likeverdig nivå, selvsagt. Men jeg syns det alt for fort blir snakk om rasisme og rasehat når det er noen som har uttalt seg. Jeg tror folk lar seg misforstå, i et håp om sympati, kanskje, i stedet for å la det gå med et smil. Det er langt i fra alltid vondt ment, men heller med en klype humor.

Poenget mitt er: Dersom jeg skulle tatt til meg alle som kommer med homovitser, da hadde jeg bikket under. I stedet kan jeg le sammen med dem, i viten om at det var en uksyldig vits, ikke hets fordi jeg er lesbisk. (Det finnes unntakene, men hvorfor bry seg?!)

Slik tenker jeg med “Mokkamannen” uttalelsen også. Det var nok ikke ment som hets mot at de to er mørke, det var en kommentar for å prøve å være morsom, på et litt over kanten makabert nivå.

Likevel; Vi må slutte å hele tiden synes synd på oss selv og andre. Slutte å lage problemer ut av noe som i utgangspunktet ikke er et problem. Det er stort sett ikke ment vondt, og da bør vi kunne la det gå forbi uten å klikke helt. Jeg skjønner at noen kan ta seg nær av det, for all del. Men jeg tror det er litt fordi vi er fokusert på å være hårsåre, og ingenting skal tolereres. Det går mange grenser til hva som faktisk kan tolereres, selvsagt, men vi er da blitt veldig hårsåre, er vi ikke?

Alle har egentlig gått litt over streken i denne saken. Men det er en viktig diskusjon, og den burde tas. Men vær så snill, ta ting med noen klyper salt. Man vil som regel ikke hverandre noe vondt.